Lapphundens opprinnelse

(Fra en finsk oversettelse) Det finnes i dag kun få hunder av den ekte lapphundstammen.
Samene har brukt hunder til drive og passe reinsdyrflokkene i mange hundre år.

Av disse reinsdyrhundene (lapphund på samenes språk: boaza-beana) har man hatt både en langhåret og en korthåret type, avhengig av sted og slekt. Den langhrede hyrdehund, som var typisk for den vestlige del av Fjelllappland, kjenner man helt tilbake fra 1700-tallet.

En slik hund ble omtalt av bl.a. naturforskeren Carl von Linne (1707 -1778) og Louis de Buffon (1707 - 1778). De kalte den Cannis Lapponi Cus (Lapphund). I historiske kilder er det den eldste navngitte av de skandinaviske hunderaser.

Lapphunden er kjent som en ensartet rase allerede for 200 r siden i Finland, Norge og Sverige.

Både Linne og Buffon beskrev rasen som en hyrdehund med en forholdsvis lang kropp, med lav haleføring og ofte med knekkrer. Disse punkter understreker forskjellen mellom lapphunden og de nordiske jaktspisshunder. Nåtidens undersøkelser tyder på at denne hyrdehund kom til Skandinavia (først Norge) under vikingetokter mot vest, hvor dens slektninger var den gamle islandske fårehund Buffon (Canis Islandicus) og den engelske (skotske) fårehund Border Collie.

I løpet av mange hundre års naturlig utvelgelsesprosess ble lapphunden en velegnet hyrdehund i de barske forhold i Lappland. Denne tilpasningsevne som finnes i lapphundens vesen, er et av de trekk, som er umulig bedmme i en utstillingsring. En av disse egenskaper er f. eks rasens fremragende helbred.

Kennelarbeidet med lappiske hunderaser begynte i Finland i 1940-årene. Krigen og de etterfølgende år gav ikke gode muligheter for den slags arbeide. Derfor ble hundenes historiske bakgrunn og opprinnelse, og de for rasen så typiske hyrdehundeinstinkter, ikke undersøkt alt for grundig.

I begynnelsen av 1970 blev man  oppmerksom på at hundene i den davrende registrerte lapphundestamme slett ikke nedstammet fra opprinnelige "reinsdyrslekter" i Lappland. Den finske kennelklubb åpnet derfor "ny stamboksføring" av lapphunden, så man kunne f åen rase med "ekte hyrdehundeegenskaper" basert på langhrede brukshunder fra reinsdyromrdene.

Etter pningen av stamboksfringen fant man 43 hunder som oppfylte flgende krav:

• Hunden skal være en selvdresserende hyrdehund eller beviselig nedstamme fra en sådan.
• Hunden skal komme fra en kjent oppdretter, som har arbeidet med rasen i lang tid, og som har avlet hunder, som kan passe og drive reinsdyr.
• Hunden skal tilhøre en genetisk ensartet og velkjent hyrdehundeslekt, i hvilken man har flere arbeidende individer.
• Hundenes utseende må ikke vre påvirket av andre raser.

Man fikk registrert 43 hunder, som var skubbet til side av snscootere. Disse hunder var de siste av den gamle Canis Lapponicus rase, som nesten var forsvunnet fra reinsdyromrdene.

Ved hjelp av disse 43 hunder og deres avkom har man ftt bevart en enestående rase, som er en av de siste europeiske naturbevarede hyrdehundestammer.

Til den finske kennelklubbs lapphunderegister smatt dog et par hunder med som ikke oppfylte kravene om hyrdehundavstamning. Derutover har man fortsatt i registret en del etter etterkommere av etterkrigstidens lapphundestamme, som ikke nedstammer fra de voktende slekter.

I 1981 stiftet en gruppe lapphundentusiaster et "selskap for lapphunder av voktende og vallande avstamning". Selskapets formål er å bevare de ekte lapphunder, som er avkom av de frå nevnte 43 bruksdyktige stamhunder.

Ideologien bak selskapet for vallande (valla = drive - fre - lede) lapphunder er basert på kjennskap til hundenes avstamning og ønsket om bevarelse av de gamle reinsdyrhundslekter. Den voktende og vallande lapphund er en kulturhistorisk rekonstruksjon av 1700-tallets Canis Lapponicus. Selskapets første formål er å bevare de opprinnelige hunder, rasens gode helbred og dens karakter.

De 43 godkjente voktende og vallande hyrdehunder, som blev stamboksført kom fra reinsdyromrder (på finsk: paliskunta), hvor man drev "reinsdyrpasning" på gammeldags måte. Dette innebar at den samme hund skal kunne utfre alle voktende oppgaver, holde flokken (på finsk: tokka) samlet, sørge for dens flytning og oppsamling. Disse 43 hunder stammer fra det nordvestlige Lappland (den finske arm), Inari, Raattaina, fra det norske Kautokeino og det svenske Kuttainen område.

Utseendet varierer:

Selskapet samler opplysninger og følger disse voktende og vallande lapphundens karakterer bl.a. ved hjelp av karaktertester og ved at arrangere egne utstillinger.

Lapphunden er en naturrase, og for en sådan er det typisk, at det finnes en viss variasjon i utseendet (farge, forskjell i pelslengde, knekkrer).

I det originale samiske hundenavnskartoteket fortelles om en variasjon av utseendet:

 

Disse variasjoner i utseendet vil selskapet ikke begrense alt for meget. Tidligere hadde hver "reinsdyrby" sin egen hyrdehundeslekt, og ingen er kompetent til at fastslå, at den ene slekt er mer riktig enn de andre, som derfor må kasseres.

Den voktende og vallande lapphund's popularitet har vært eksplosjonsaktig. Det første hvalpekull etter ekte lappiske foreldredyr ble født i 1973. Knapt 10 år senere registrerte man 446 hvalper på ett år. Størstedelen av disse hvalper er av voktende og vallande avstamning.

Den historiske Canis Lapponicus unngikk med nød og neppe dø ut. Den har i dag fått fotfeste i tusenvis av finske hjem. Den viktigste grunn til dette er rasens mange gode egenskaper.
 

Lapphundens karakter:

Karakteristisk for lapphundens vesen er, liksom andre hyrdehunder, at de betegnes som meget trofaste og hengivne mot deres mennesker og hjemsted.

Den klokskap, som lapphundene er forsynet med, er resultatet av en århundrelang utviklingsprosess under barske, arktiske forhold, hvor kun de mest intelligente individer overlevde.

Man har basert arbeidet med rasen på den hardtslitende brukshundstamme, hvorfor man på grunn av naturens egen utvelgelse har kunnet bevare rasen ekstremt sunn. Rasen har ingen av de i dag så alminnelige hundesykdommer. På grunn av den høye intelligens og gode tilpasningsevne, er rasen velegnet som selskaps- og vakthund.

Det voktende og vallande instinkt, som lapphunden er født med, bevirker, at den på glimrende måte tilpasser seg blant andre husdyr.

På grunn av den tykke pels trives lapphunden godt utendørs, men selv om den har en enestende tilpasningsevne, egner den seg avgjort ikke som "lenkehund i bakgården". Dette vil dens selskapelige og aktive vesen slett ikke kunne tåle.